mengder

fortidig fremtid

2012-02-02T19:12:00.002+02:00

Tema for søndag: jul uten jul

2011-11-20T19:14:00.000+02:00

Edith Piaf – Les trois cloches

Hellas er de døde hunders land.

2011-09-19T16:58:00.004+03:00

Sitron CX

2011-08-06T00:45:00.004+03:00

Har kjøpt bil!

For å utforske avstanden mellom stillstand og enormt fort. Fartens virkelighetsopphevelse skal til livs.

Den går ikke så fort, men veldig mykt. Og den går stadig i stykker, men det lærer jeg fortløpende å leve med.

i år

2011-06-07T02:37:00.012+03:00

av og til, er jeg så grunnleggende begeistret over å tenke at jeg nesten ikke kommer forbi

Araceae Monsteroideae Spatiphyllum

2011-04-25T01:51:00.006+03:00

kanskje tidenes mest oppmuntrende plante

og verden var ganske fin fra før.

skamløst fenget

2011-01-25T13:36:00.002+02:00

Sykl!

2010-10-17T00:25:00.016+03:00

Jeg går i polemikk med kollektivtransporten. Ikke ideen om gode kollektive infrastrukturløsninger i storbyen, men den sosiale perversjonen som kan komme av en alt for tett ansamling mennesker.

Jeg kan ikke lengre ta metroen i Paris uten at den tar noe fra meg og. I begynnelsen var metroen kaos, så ble den praktisk transport. Nå er den blitt et hull i meg som blottlegges hver gang jeg stiller meg på perrongen, presser meg inn i en vogn og farer gjennom Paris' mørke. Det er ansiktene. Tusen tilsynelatende menneskelige ansikt, bare uten vilje, som anstrenger seg for å hverken vise følelse eller sympati, lykke eller smerte. Metro-fjes. De beskytter seg, for det må man kanskje på metroen.

Jeg tar linje 13 til unesco, mellom Brochant og Saint Francois Xavier eller Ségur. En av de travleste metrolinjene i byen, med egne vakter på perrongen for å passe på at trengselen ikke blir farlig. Jeg lukker gjerne øynene og drømmer meg bort til bilturer alene over fjellet hjemme, frihet, Ibsen på hørespill og innimellom John Coltrane eller Arcade Fire fra bilstereoen som presser på og overdøver lyden av fjellheimen. - Og på utsiden er det bare metro-fjeset mitt som synes. Men jeg lykkes kanskje ikke like godt som andre i å skjerme meg. Det krever en god porsjon fremmedgjøring å lykkes i undergrunnen.

Jeg bodde fem år i Trondheim, hvor jeg i løpet av de første tre eller fire forsøkte overbevise meg om at jeg var immun mot de kalde vintrene. At jeg var et motstandsdyktig og ikke skulle la meg affektere av vær, vind og mørke. Jeg tok selvfølgelig feil, men denne forståelsen var allikevel en trygghet og et fast holdepunkt. Jeg tror jeg senere må ha ervervet en ny form for sensitivitet, en åpenhet som gjør meg mer mottagelig og sårbar for inntrykk.

En god strategi for å håndtere sjelslivet er å mette sansene med gode opplevelser, og her kommer sykkelen inn som et godt alternativ til metro. De morgenene den ikke er punktert eller på annet vis ute av stand, blir jeg fylt med lykke over at jeg kan sette meg på setet og forsere trafikken fra nord til syd i Paris med ørene fulle av musikk, vind og selvfølelse.

Når jeg kommer frem til jobb etter en halvtime på sykkel kan jeg synge av meg lovord til alle jeg møter og avgi smil til høyre og venstre, for da er ikke lengre humøret avhengig av størrelsen på arbeidsbyrden eller en god natts søvn.

Bolig

2010-09-04T12:25:00.003+03:00

Her bor jeg nå!

Madame Marteau

2010-09-04T12:09:00.015+03:00

Jeg forstår ikke all høfligheten. Den er overveldende og pervers. I går fikk jeg en gammel dame til å gråte. Madame Marteau, nabokonen på Montmartre. Mitt våpen? Underdanighet og selvutslettende anger.

Jeg har parkert sykkelen min i den smale gangen utenfor og vært i kontakt med en av de to berørte naboene for å spørre om løyve. Den andre, Mme Marteau, var ikke hjemme på daværende tidspunkt.

Hun banket på døren min i går for å i alvorlig tone fortelle meg at etter langvarig konflikt med naboene på andre siden av gårdsrommet kan de ikke lenger sette sykler i gangen, og at det selvsagt ville vært helt i orden om det var opp til henne - men det var det altså ikke. Sykkelen måtte ut i gaten. Jeg la meg flat og vi henfalt begge til hver vår strøm av unnskyldninger og beklagelser, jeg over at jeg hadde tatt meg til rette og hun over våre naboers intoleranse. Jeg tenkte det var den minste gest av anger jeg kunne vise - i et land hvor høflighet er alt annet enn subtilt.

Et minutts tid stod vi slik og unnskyldte oss, inntil jeg så det ble for mye for henne, det trillet små tårer ut av øynene hennes og vi gikk hver til vårt.

Nå nettop var hun på døren igjen, denne gangen med ansiktet fullt av anger. Hun fortalte meg hun hadde hatt så vondt i hjertet siden i går og at hun etter samtale med sin mann hadde funnet et hjørne av bakgården hvor jeg kunne parkere sykkelen. Og hvis jeg skulle få problemer med de andre naboene måtte jeg bare si at Mme Marteau har sagt jeg får lov.

parisphérique

2010-08-30T10:52:00.003+03:00

Jeg er nå bosatt i Paris og skal utfordre FN i form av UNESCO. Jeg skal sannsynligvis også utfordre meg selv til å skrive selektiv rapport og iscenesettelse av hva jeg til enhver tid opplever.

Alle innlegg før dette stammer fra tiden jeg bodde i Beirut i 2008/09.

2009-03-11T13:44:00.007+02:00

Jeg sitter på St. Georges hotell's café med utsikt over Marinaen. Hotellet som ruver over meg er et tomt skall, fullstendig utblåst av bomben som detonerte på veien utenfor 14. februar 2005 og som drepte tidligere statsminister Rafiq Hariri og hans følge. Kafeen er det eneste av bygningsmassen som ligger intakt igjen, på et nivå lavere enn veien, ned mot vannet under den tomme bygningen.

De åpner ikke kafeen for sesongen før om to uker, men slapp meg allikevel inn for en kopp kaffe. Flaggstengene males og bassenget renses.

Attentatet provoserte frem enorme demonstrasjoner og førte til at Syria (som fikk skylden for at attentatet kunne finne sted) trakk seg ut av landet en måned senere, etter å ha hatt militært tilstedeværende mer eller mindre sammenhengende siden 1976.

Det er følgelig noe hellig over stedet utenfor her. I en by hvor det pågår overraskende mye anleggsarbeide, og gjenoppbygging etter krigs- og terrorhendelser er blitt en del av hverdagen - står hotellet, og bygningen tvers over gaten, påfallende urørte igjen som vitner over hendelsen.

Det finnes for eksempel få spor etter borgerkrigen eller Israels bombinger i 2006. Det meste er gjenoppbygget i et imponerende effektivt tempo, drevet av en vilje til å legge disse hendelsene bak seg.

Det er reist to store statuer like utenfor hotellet til ære for Hariri og veien er reparert og utvidet, men bygningene står igjen på hver side av veien som åpne sår, som en påminnelse til folket om hvor lojaliteten deres bør ligge foran det kommende valget.

2009-03-08T20:08:00.006+02:00

Det er flyttet inn en ny nabo i leiligheten under oss. Mirko heter han, og er tysk liksom Heiko som akkurat flyttet ut. Heiko var på utlån i Libanon fra det tyske tollvesenet og jobbet med kompetansebygging. Han pleide å klage til Daniela da vi knuste is med hammer på balkongen. Mirko er poitimann og skal hjelpe landet med grenseovervåkning.

Daniela har snakket med ham og forteller meg at han er overraskende enkel. Når man møter europeere i Libanon er man vandt med å møte høyere utdannede mennesker som har reist hit på grunn av en eller annen akademisk og brennende interesse for de lokale forhold.

Mirko har egentlig ikke lyst til å være her, men det var et karrieremessig smart valg. Han interesserer seg hverken for Libanon eller for grenser. Han liker seg best, har han innrømmet, på 1. Mai-feiring og demonstrasjoner hjemme i tyskland. Der får han stå forrerst i rekkene med klubbe og banke sosialister. Det er da Mirko blomstrer.

Jeg har egentlig ikke møtt ham enda, ettersom han er på rundreise i Libanon sammen med kjæresten som er på besøk fra tyskland. Men hvor enn de er håper jeg ikke de markerte 8. mars sammen på Mirkos egen spesielle måte.

2009-03-06T20:08:00.004+02:00

Det er 28 grader i været, og det føles merkelig nok naturlig. 28 grader, men Libaneserne holder fast ved at de pr kalender befinner seg i det de kaller vintersesongen. De svetter rundt i tykke jakker og skjerf, og jeg blir fortalt at det er dårlige tider når været slår om på denne måten ettersom mange blir forkjølte. Jaja, nok kolonial fornuft.

Daniela som jeg bor sammen med har besøk av en venninde fra Jordan, så jeg tar meg fri for dagen og blir med til Byblos for å begå turisme.

2009-03-04T22:43:00.000+02:00

Praha er kledd i kaldt og ubestemmelig gråvær, lik det man ser for seg omsvøpte hele Sovjetunionen en gang i tiden. Grått og blekt, for det er ikke vinter og det er ikke vår. Flybussen kjører forbi dårlig kamuflerte Sovjet-blokker. Balkongene fra den forsøkte glanstid er alle bygget inn til improviserte vinterhager. Arbeiderklassens privilegier er byttet ut med lavere middelklasseluksus.

Tsjekkerne virker overraskende lite fremmede, og jeg tenker det kommer av at jeg bare mellomlander hos dem på vei østover til Libanon. Flere ganger i løpet av dagen blir jeg overrasket over at vi ikke snakker samme spåk, slik at jeg gang på gang reduseres til gestikulerende utlending.

Jeg vandrer omkring i byen en hel dag og forsøker å finne tilbake til parkene og butikkene jeg besøkte forrige gang. Jeg krysser frem og tilbake i nye sko som gnager på føttene mine, og finner til slutt tilbake til den delen av byen jeg foretrekker. Vestbredden og parken ned mot Kampa-museet.

Så lysner det. Etter alle de timene jeg har tilbragt i den grå byen, på vei ut fra museet, driver skyene til side og avdekker solnedgangen. Praha blomstrer og fargene står ut av trærne, av bakken, av elven og husene. I hvert fall i mitt hode. Kunsten blåste liv i by-restene.

Dette vil jeg ha mer av. Jeg vil gjenfinne denne estetikken i Beirut også! Jeg handler med meg en stor plakat med Frantisek Kupka på, for å ha noe å hvile blikket på under oppgaveskrivingen. Jeg velger den letteste og lystigste av dem alle - og glemmer den igjen på café en time senere.

2009-03-03T00:17:00.003+02:00

Ved begynnelsen av reisen er alt godt. Det er nå jeg reiser. Resten av turen kan bli en serie reiseritualer forkledd for forstanden min i en tåke av søvnighet og søvn.

Det går to døgn før jeg er fremme i Beirut og underveis vil jeg få tid både i Oslo og Praha, men det vil fortsatt være reise. Jeg vil hele tiden være nedveid av bagage og målet mitt vil alltid ligge bortenfor der hvor jeg befinner meg.

Bussen svinger, og alt er ikke bare godt lengre. Jeg har bordplass i nederste etage og bussen drar meg baklengs inn i natten.

2008-11-25T20:22:00.008+02:00

Denne uken fikk jeg fotoapparat, medbragt med kurer fra Oslo, Norge. Det første jeg så gjorde var å dra til Bourj-Barajneh i syd-Beirut sammen med Mats, min svenske kollega i Daily Star og Even som utveksler fra medisinstudiet i Tromsø. De ville kjøpe Hizbollah-souvenirer før de dro fra landet senere samme kveld.

Syd-Beirut, Dahyeh, er Hizbollah-land, en fem-minutters drosjetur fra sentrum. Det var derfra Guds parti gjennomførte en midlertidig overtagelse av Beirut tidligere i år. Jeg fotograferte alt vi kom over av anti-israelske veggmalerier og annen politisk satire med den udiskriminerende innstillingen mitt nye leketøy medbragte.

På vei til Hizbollah t-skjortebutikken ble vi stoppet og geleidet inn i en mørk garage. Det var Guds sikkerhetpoliti, som forklarte oss at vi ikke kunne avfotografere denne bydelen, og at vi måtte fjerne alle bildene fra våre digitale minner.

Noen forsvant med passene våre som skulle kopieres og arkiveres i Guds arkiv. Nå har jeg egen mappe. De fortalte oss så at hvis vi ønsket å komme tilbake måtte vi søke i forveien på Hizbollahs pressekontor som lå lengre nede i gaten.

frustrasjon ytres

2008-11-20T18:10:00.001+02:00

Maskineriet og produksjonen stoppet en gang i forrige uke. I tilbakeskue og etterpåskap har jeg bevilget meg en uke fri: Feriere litt, se landet.

Mandag i forrige uke:

Jeg fikk endelig utprøvd badekaret i dag. Det fantes ingen vei utenom - det har vært en dårlig dag. Arbeidsgiveren i Trondheim står rådvill på Golgata underveis til skifteretten, og været ler av meg:

Badekaret flasser azur-blått, til tross for at jeg malte det i to-komponents ubåt-epoxylim.

Mojitoen utgår: Mynten døde i kjøleskapet, så jeg nøyer meg med Bekaa-vin.. Det finnes ingen korktrekker i leiligheten, så korken må presses ned i flasken ved hjelp av en... syl.

Varmtvannsberederen fyller så vidt karet halveis, den makter ikke mere. Jeg fyller tomrommet så godt jeg kan med kroppen min.

En liten sigar?.. Ripeflaten på fyrstikkesken er fuktig fra den varme dampen. Jeg kan ikke lage ild.

I hånden holder jeg istedet et passfoto jeg fant på gulvet under nattbordet, et sort-hvitt fotografi av en liten afrikansk pike. Kanskje hushjelpens datter? Hun ser alvorlig ut i det mørke badeværelset, men tjener allikevel til menneskelig selskap.

Det fantes ingen propp for avsluket. Stoltheten styrkes av at den improviserte løsningen holder vann. En bitteliten mandarin, kledd i et tøystykke og presset ned i sluket, er det som styrker meg. Den eneste blant mine siste bedrifter med tilnærmet succès!

Nå:

Går det mye bedre!

2008-11-11T20:25:00.002+02:00

Jeg har flyttet inn i leiligheten, og malt den gul. Gul er en varm og vennlig farge som ifølge min tyske leilighetsvenninde kommer til å skape edle omgivelser for oss... Badekaret, som noen tilsynelatende har forvitret i over tid, malte vi basseng-blått - og det like jeg mye bedre. Jeg gleder meg til gassene fordamper og jeg kan ta et lunkent bad sammen med en kald mynte-drink.

Min tyske samboerske foreslo at vi burde ha fått et Syrer til å male for oss, og en vest-afrikansk hushjelp til å vaske. Hun forsøker hele tiden å finne nye måter å utnytte fremmede folkeslag på. Vi malte selv.

I helgen tok jeg også mitt første sjøbad siden jeg kom til Beirut, på et lite strandområde ved al-Hamra. Til tross for at temperaturene har sunket litt er middelhavet fantastisk temperert. Jeg møtte på et par arbeidsløse tyrkere der som møtes daglig for å bade. De dykket ned og fant en håndfull kamsjell som vi knakk opp og spiste, dynket i saften fra en medbrakt sitron. I sin lediggang har de perfeksjonert kunsten å få det meste ut av sitt overskudd på tid og mangel på penger.

Ellers har jeg fått skrevet et par saker til avisen i forrige uke som jeg har linket til herunder, selv om jeg i mitt bråkete sinn mener de er blitt skamfert av desken:

http://www.dailystar.com.lb/article.asp?edition_id=10&categ_id=4&article_id=97346

http://www.dailystar.com.lb/article.asp?edition_id=1&categ_id=4&article_id=97381

Grunnlovsdomstol-saken er også på vei - i samme tempo som domstolen selv. Jeg intervjuet nylig lederen for justiskomiteen i parlamentet, og skal også innom justisministeren før saken er moden.

En kollega av meg dekket nylig et skolevalg ved det franske universitetet her i Beirut, hvor flere politiske partier hevdet å ha vunnet en klar seier. Dette har skjedd på nasjonalt nivå tidligere, og er en forsmak på hva som kan komme til å skje igjen hvis ikke domstolen, som eneste institusjon med fullmakt til å godkjenne valgresultater, ikke kommer på plass før valget neste sommer.

Jeg tviholder nå på den nødvendige arrogansen som i mitt tilfelle må til for å skrive noe fornuftig om det.

2008-10-31T15:46:00.001+03:00

Trafikken er en parodi.

2008-10-24T21:10:00.005+03:00

I dag fikk jeg endelig leilighet.

Sharbil i restauranten hvor jeg vanligvis spiser min lunch, ringte meg i dag. Han hadde funnet leilighet til meg her i distriktet, og insisterte på at jeg måtte møte opp innen 10 minutter hvis jeg ønsket å gjøre hevd på den.

10 minutter og en liter svette lettere møter jeg opp, med en neve svette dollars. Jeg blir sendt opp trappene til fjerde etage alene, ettersom det er lunchtider og han som hovedkelner må løpe tilbake for å blidgjøre gjestene. Jeg lusker opp og finner at huseieren allerede er opptatt med å vise en tysk jente rundt i leiligheten. Det viser seg at ingen av oss har råd til å leie den alene, så vi inngår umiddelbart en improvisert samboerskapspakt bak hans rygg.

To timer senere vet jeg fremdeles ikke hva hun heter, men har gitt henne flere hundre dollar som hun skal forføre huseieren med, ettersom hun er lærd i de lokale tungemål. Det viser seg senere at hun heter Daniela og jobber ved det lokale Goethe-instituttet som tysk kulturspreder. Jeg trenger ei vite mer, vi flytter inn om en ukes tid.

I dag har jeg også intervjuet en fantastisk gammel akademiker, spesialist i grunnlovsrett. Jeg satt i flere timer og hørte ham lire av seg presist balanserte sitatvennlige setninger, på en knivsegg mellom akademisk objektivitet og det brutalt partisk-politiske. Jeg kan nok desverre ikke bruke det beste av det i artikkelen min, den behøver desverre enkelte kortere setninger med færre innebygde forbehold.

Jeg har forresten begynt å skrive om grunnlovsrett. Jeg har forkastet alle velmente råd om å styre utenom det politiske i mine første bidrag til avisen. Dette er min store hvite elefant, og vi er i ferd med å bli gode venner vi to.

2008-10-22T20:25:00.003+03:00

Nå har jeg vært i Beirut i to uker.

Det første jeg opplevde etter at jeg våknet i Beirut, var en uventet følelse av selvfølgelighet. Varmen, menneskene, lukter og lyder slo meg som så opplagte at det måtte en bevissthetsanstrengelse til for å anerkjenne at jeg faktisk hadde reist, og at jeg skulle ha tilbakelagt fysisk og kulturell avstand. Visst opplevde jeg forskjellene, men de slo meg aldri som fremmede. Det var heller på ingen måte hjemlig her, bare opplagt.

Det kan ha å gjøre med at jeg forventet det. Etter å ha gått så lenge i visshet om at jeg skulle reise. Jeg hadde på mange måter alt vært her lenge da jeg kom for to uker siden. Men jeg er var allikevel overrasket ved ankomst, av hvordan byen svarte til mine fantasier.

Eller er det hverdagen som transcenderer avstanden. Jeg har noe fore her, en hverdag med umiddelbar virkekraft i fortsettelsen av den jeg forlot, og som sidestiller følelsen av unntakstilstand man kan få som turist.

Men visst er det spennende allikevel! Forlokkende fascinerende! Og virkelig!

2008-10-19T15:38:00.003+03:00

Jeg bor nå på et pensjonat like ved Martyrsplassen, som har vært okkupert av Hizbollah-lojalister fra 2005 frem til i sommer i protest mot den sittende regjeringens manglende inkluderingsvilje. Ut mot plassen ligger det også en butikk som selger Ferrarier.

Under borgerkrigen fra 1975 til 1990 markerte også martyrsplassen den grønne linjen: den gang et åpent ruinlandskap, flere kvartaler bredt, som skar gjennom beirut fra nord til sør. Linjen delte byen mellom øst og vest, kristen og muslimsk.

Pensjonatet ligger også tvers over gaten fra Kataeb-partiets hovedkvarter. De er de eneste ikke-uniformerte jeg har sett så langt med våpen, og det skremmer meg litt. Det er de Maronitt-kristne, Phalangelistenes parti. Et parti stiftet på fascistiske idealer på 30-tallet, med de tyske nasjonalsosialistene som ledestjerne. et parti hvis milits stod for de verste massakrene på sivile under borgerkrigen. Men i dag, det nest største partiet i den nasjonale samlingsregjeringen. Fortiden fortrenges i Libanon, og det må den kanskje hvis landet skal kunne fungere.

2008-10-19T15:11:00.002+03:00

Dagene er randfulle av leilighetsjakt. Det plager meg at dette ikke er på plass enda, det kommer i veien for arbeidet, jeg har sant nok ikke fått kommet skikkelig i gang med arbeidet enda. Jeg har fått et par tilbud, men ingenting jeg ønsker å slå til på. De er enten for dyre, eller skikkelige rønner.

Jeg slo nesten til i går. Det var en gammel thailandsk dame som viste meg rundt for eieren, hvis eneste geskjeft var å være fet og sitte på restauranten på hjørnet som hushai. Hun legger ut og forklarer på vekselvis thai og arabisk. Og jeg spør tilbake på vekselvis engelsk, fransk og norsk. På vei ned trappene igjen fra tiende etage, møter vi en amerikaner som tydeligvis leier i samme bygg. Han snubler inn i meg og i samme øyeblikk tar han tak i meg, ser meg inn i øynene og hvisker: "Ikke lei her! Vær forsiktig med disse folkene! Vi har ikke hatt vann her på flere uker!" Etter et langdrygt møte med hushaien i restauranten takker jeg for meg og går.

2008-10-16T16:23:00.002+03:00

Mandag 13. okt

Varmen svekker meg. Byen er varm og fuktig. 30-32 grader i skyggen, for de som har en. Men det går opp for meg at alternativet tatt i betraktning, er dette paradisisk. Det gjelder bare å lære seg et par triks: Som å bruke taxi for hva det er verdt. Ikke finne på å begi seg ut på lengre strekninger i varmen. Taxi koster 9 kr for en bydystanse som ville tatt meg 30-40 minutter å gå, og gjort meg 1 liter svette lettere. Til denne prisen må man belage seg på å dele taxi dog, men slik har jeg allerde møtt mange interessante mennesker

De sier det er unormalt varmt, for oktober å være, og at vinteren kommer snart. Om vinteren regner det litt av og til, og temperaturen kan falle ned i 15 grader. Det er helt greit.

Var på nytt møte i avisen i dag. På vei ned igjen fra 6. etage i bygget hvor avisen har lokaler, i heisen sammen med en kvinnelig kollega, gikk strømmen. Jeg trodde ikke slikt egentlig hendte. Vi ble sittende i et par minutter og diskutere verdens undergang, liv og død - før heisen fikk liv igjen og bragte oss trygt ned til gateplan.

Tirsdag 14. okt

Varmen holder stand, og jeg har krysser byen frem og tilbake på jakt etter et mobilt internett abonnement. Det er utsolgt overalt. Det sies at det ligger et enormt lager med internettutstyr på flyplassen, som kommunikasjonsministeren har blokkert. Alle venter i spenning på at han skal signere de riktige papirene. Forhåpentligvis blir det mer stabilt nett på meg i løpet av neste uke.

Onsdag 15. okt

I dag regner det! Det er utrolig svalende, men samtidig oppdager jeg at jeg ikke har medbragt paraply i bagasjen.

Jeg fulgt opp et tips om leilighet også. Jeg skulle sette meg på Café Le Chef, i Rue Gouraud, så skulle jeg spise lunch og deretter be hovedkelneren om han hadde noen tips til leilighet i området. Det hadde han, og vi skal møtes på fredag igjen for å ta en runde og se på alternativer.

I dag har jeg også spilt fotball med laget til den Canadiske ambassaden. Det er vel en slags bedriftsfotball, med små baner og 5-6 mann pr lag. Halveis inn i første omgang var jeg totalt fysisk nedbrutt. Jeg ble fort kjent med veggen. 90 min fotball i strekk i høyt tempo i varmen blir for mye for meg. Libaneserene vi spilte mot ble smått irriterte på min fysiske stil, men med min korpulens er det min eneste styrke på banen, så det får bare være.

Fremme!

2008-10-12T12:30:00.006+03:00

Har nå vært i Beirut i flere dager, og ting begynner så smått å ordne seg her. Jeg har opprettet en blogg! Den er her. Jeg tar spørsmpål. Her kommer referat fra de første dagene:

Torsdag 9. okt 04.00

Da er jeg trygt landet i Libanon. Landet som er mørkt om natten.

Torsdag 9. okt 18.00

Jeg har vært på møte i avisen i dag. Redaktøren tok meg til side på kontoret sitt, et bittelite røykfult rom, og ga meg følgende lekse: Daily Star er den eneste avisen i Libanon som ikke enten eies og drives av- eller er i gjeld til et politisk parti. De andre er propagandablekker! Han forteller så at the Daily Star er den eneste libanesiske avisen som ikke er forutinntatt og ensidig, den eneste avisen med redaksjonell frihet! Han sier han ikke kjenner en eneste Libanesisk journalist - han kjenner kun enkelte utgivere: forkynnere av politisk budskap.
-"På dine skuldre hviler et enormt ansvar!"
Etterpå forteller han at jeg etterhvert kommer til å merke at avisens eiere helst ser at vi dekker hverdagen i et pro-vestlig, anti-syrisk perspektiv.

Torsdag 9. okt 23.00

Jeg overvar akkurat Beirut Marathons pressekonferanse sammen med Michael, en sveitser som har vært i avisen i 5 uker. Jeg ser nå at min manglende arabisk vil bli en utfordring for å utføre journalismen. Samtidig skjønte jeg at det ikke var på pressekonferansen for Beirut Marathon at jeg kom til å gå glipp av noe. Jeg klappet ikke. Klapping er for de med joggesko.

Fredag 10. okt

I Beirut ser kattene overraskende normale ut. Overraskende bra vil jeg si! Man må spørre seg om libaneserene - i en by hvor alle er sykelig bra friserte og opptatt av hår - i mangel på ustelte menneskehoder, har gått løs på kattene. Velfødde er de og.

Jeg har fint få forslag til noe å skrive om, og jeg har ikke fått hendene fulle av saker enda. Jeg må bevise at dette er noe jeg kan først. Mitt eneste forslag var å gjøre noe på grunnloven. Ikke akkurat drithett stoff, men det burde være det. God idé, sa min mann i redaksjonen. - "Ikke begynne med å skrive om politikk", sier sveitseren. "Du kommer til å drite deg ut, det gjorde jeg. Begynn med noe lettere." Jeg tror jeg tar hans råd. Men samtidig: hva?

Lørdag 11. okt

Jeg havnet utpå i går, og har en voksen hodepine. For et fantastisk land! Barene! Jentene! Menneskene! (i en bredere betydning). Men hodepinen er prikk lik den jeg har hatt før. Jeg skulle ut og spise middag i relativ ensomhet, men så ble det konsert på Bar Louie. Beirut er et sted hvor man møter folk, de riktige folkene!

Nabil er trommeslager. Vi skal sette oss og drikke øl i studio en dag. Jan er norsk FN-utsending. Jobben hans er å spasere frem og tilbake langsetter grensen mellom Israel og Libanon. Frem og tilbake. Dag ut dag inn, i et år. Nicholas er canadisk consul, og trenger en forsvarsspiller for å delta i ambassadeligaen. Jeg kan godt tråkke på diplomatlegger.

Søndag 12. okt

Har nå vært i en Palestinsk flyktningeleir. Kom i kontakt med Elisabet som var sykepleier i Libanon under borgerkrigen. Hun tok meg med på tur. Leiren ligger i Hizbollah-kontrollert område i Syd-Beirut. Vi skulle ned for å besøke to menn som påtok seg rollen som hennes livvakter den gang hun jobbet der under de verste voldelighetene i 86-87. Leiren er et område på ca 1 km2 i Beiruts fattigste bydel, hvor Arafat pryder veggene. Og Libanons sannsynligvis tettest befolkede kvadratkilometer blir tettere: De har ikke anledning til å flytte ut, så de bygger oppover, i høyden. Etage for etage, ettersom nye generasjoner kommer til verden. På 80-tallet fikk ikke menn i stridsdyktig alder forlate flyktningeleiren overhodet, i en periode på 5 år.

Det er her han har vokst opp, Saad, som skulle forlove seg i dag, så vi dro med til Bekaa-dalen en time øst for Beirut, for å overvære forlovelsesseremonien. Elisabet forsvant avgårde med kvinnene for å gjemmes bort inne i et hus, og jeg fant befant meg plutselig alene i en verden av religiøse riter: Jeg sitter i en stor ring sammen med alvorlige arabiske herrer og hører på. blablabla. Vi røyker sigaretter og drikker kaffeshots, distribuert av villige unge herrer. Jeg sitter i brudgommens halvdel av sirkelen og det som fortoner seg som en kontraktinngåelse mellom familier. Vi tar oss til hjertet og hører på prekenen (hvilkårene) mens vi gjør den greia med perlekjedet mellom fingrene. Hvis man er tørst kommer det en gutt og spruter vann inn i munnen på en. Jeg gjør stort sett som alle andre, foruten dette med Allah.

Etterpå er det dans. Jeg lar også det være. Føler meg tung til sinns etter alt dette religiøse fremmedspråklige, og det tar meg et par minutter å komme meg opp igjen. Bruden er vakker, de kan det med å pynte seg.

Palestinerene til side, nok om dem nå.