Jeg sitter på St. Georges hotell's café med utsikt over Marinaen. Hotellet som ruver over meg er et tomt skall, fullstendig utblåst av bomben som detonerte på veien utenfor 14. februar 2005 og som drepte tidligere statsminister Rafiq Hariri og hans følge. Kafeen er det eneste av bygningsmassen som ligger intakt igjen, på et nivå lavere enn veien, ned mot vannet under den tomme bygningen.

De åpner ikke kafeen for sesongen før om to uker, men slapp meg allikevel inn for en kopp kaffe. Flaggstengene males og bassenget renses.

Attentatet provoserte frem enorme demonstrasjoner og førte til at Syria (som fikk skylden for at attentatet kunne finne sted) trakk seg ut av landet en måned senere, etter å ha hatt militært tilstedeværende mer eller mindre sammenhengende siden 1976.

Det er følgelig noe hellig over stedet utenfor her. I en by hvor det pågår overraskende mye anleggsarbeide, og gjenoppbygging etter krigs- og terrorhendelser er blitt en del av hverdagen - står hotellet, og bygningen tvers over gaten, påfallende urørte igjen som vitner over hendelsen.

Det finnes for eksempel få spor etter borgerkrigen eller Israels bombinger i 2006. Det meste er gjenoppbygget i et imponerende effektivt tempo, drevet av en vilje til å legge disse hendelsene bak seg.

Det er reist to store statuer like utenfor hotellet til ære for Hariri og veien er reparert og utvidet, men bygningene står igjen på hver side av veien som åpne sår, som en påminnelse til folket om hvor lojaliteten deres bør ligge foran det kommende valget.

Det er flyttet inn en ny nabo i leiligheten under oss. Mirko heter han, og er tysk liksom Heiko som akkurat flyttet ut. Heiko var på utlån i Libanon fra det tyske tollvesenet og jobbet med kompetansebygging. Han pleide å klage til Daniela når vi knuste is med hammer på balkongen. Mirko er poitimann og skal hjelpe landet med grenseovervåkning.

Daniela har snakket med ham og forteller meg at han er overraskende enkel. Når man møter europeere i Libanon er man vandt med å møte høyere utdannede mennesker som har reist hit på grunn av en eller annen akademisk og brennende interesse for de lokale forhold.

Mirko har egentlig ikke lyst til å være her, men det var et karrieremessig smart valg. Han interesserer seg hverken for Libanon eller for grenser. Han liker seg best, har han innrømmet, på 1. Mai-feiring og demonstrasjoner hjemme i tyskland. Der får han stå forrerst i rekkene med klubbe og banke sosialister. Det er da Mirko blomstrer.

Jeg har egentlig ikke møtt ham enda, ettersom han er på rundreise i Libanon sammen med kjæresten som er på besøk fra tyskland. Men hvor enn de er håper jeg ikke de markerte 8. mars sammen på Mirkos egen spesielle måte.

Det er 28 grader i været, og det føles merkelig nok naturlig. 28 grader, men Libaneserne holder fast ved at de pr kalender befinner seg i det de kaller vintersesongen. De svetter rundt i tykke jakker og skjerf, og jeg blir fortalt at det er dårlige tider når været slår om på denne måten ettersom mange blir forkjølte. Jaja, nok kolonial fornuft.

Daniela som jeg bor sammen med har besøk av en venninde fra Jordan, så jeg tar meg fri for dagen og blir med til Byblos for å begå turisme.

Praha er kledd i kaldt og ubestemmelig gråvær, lik det man ser for seg omsvøpte hele Sovjetunionen en gang i tiden. Grått og blekt, for det er ikke vinter og det er ikke vår. Flybussen kjører forbi dårlig kamuflerte Sovjet-blokker. Balkongene fra den forsøkte glanstid er alle bygget inn til improviserte vinterhager. Arbeiderklassens privilegier er byttet ut med lavere middelklasseluksus.

Tsjekkerne virker overraskende lite fremmede, og jeg tenker det kommer av at jeg bare mellomlander hos dem på vei østover til Libanon. Flere ganger i løpet av dagen blir jeg overrasket over at vi ikke snakker samme spåk, slik at jeg gang på gang reduseres til gestikulerende utlending.

Jeg vandrer omkring i byen en hel dag og forsøker å finne tilbake til parkene og butikkene jeg besøkte forrige gang. Jeg krysser frem og tilbake i nye sko som gnager på føttene mine, og finner til slutt tilbake til den delen av byen jeg foretrekker. Vestbredden og parken ned mot Kampa-museet.

Så lysner det. Etter alle de timene jeg har tilbragt i den grå byen, på vei ut fra museet, driver skyene til side og avdekker solnedgangen. Praha blomstrer og fargene står ut av trærne, av bakken, av elven og husene. I hvert fall i mitt hode. Kunsten blåste liv i by-restene.

Dette vil jeg ha mer av. Jeg vil gjenfinne denne estetikken i Beirut også! Jeg handler med meg en stor plakat med Frantisek Kupka på, for å ha noe å hvile blikket på under oppgaveskrivingen. Jeg velger den letteste og lystigste av dem alle - og glemmer den igjen på café en time senere.

Ved begynnelsen av reisen er alt godt. Det er nå jeg reiser. Resten av turen kan bli en serie reiseritualer forkledd for forstanden min i en tåke av søvnighet og søvn.

Det går to døgn før jeg er fremme i Beirut og underveis vil jeg få tid både i Oslo og Praha, men det vil fortsatt være reise. Jeg vil hele tiden være nedveid av bagage og målet mitt vil alltid ligge bortenfor der hvor jeg befinner meg.

Bussen svinger, og alt er ikke bare godt lengre. Jeg har bordplass i nederste etage og bussen drar meg baklengs inn i natten.

Denne uken fikk jeg fotoapparat, medbragt med kurer fra Oslo, Norge. Det første jeg så gjorde var å dra til Bourj-Barajneh i syd-Beirut sammen med Mats, min svenske kollega i Daily Star og Even som utveksler fra medisinstudiet i Tromsø. De ville kjøpe Hizbollah-souvenirer før de reiste fra landet senere samme kveld.

Syd-Beirut, Dahyeh, er Hizbollah-land, en fem-minutters drosjetur fra sentrum. Det var derfra Guds parti gjennomførte en midlertidig overtagelse av Beirut tidligere i år. Jeg fotograferte alt vi kom over av anti-israelske veggmalerier og annen politisk satire med den udiskriminerende innstillingen mitt nye leketøy medbragte.

På vei til Hizbollah t-skjortebutikken ble vi stoppet og geleidet inn i en mørk garage. Det var Guds sikkerhetpoliti, som forklarte oss at vi ikke kunne avfotografere denne bydelen, og at vi måtte fjerne alle bildene fra våre digitale minner.

Noen forsvant med passene våre som skulle kopieres og arkiveres i Guds arkiv. Nå har jeg egen mappe. De fortalte oss så at hvis vi ønsket å komme tilbake måtte vi søke i forveien på Hizbollahs pressekontor som lå lengre nede i gaten.

frustrasjon ytres

Maskineriet og produksjonen stoppet en gang i forrige uke. I tilbakeskue og etterpåskap har jeg bevilget meg en uke fri: Feriere litt, se landet.

Mandag i forrige uke:

Jeg fikk endelig utprøvd badekaret i dag. Det fantes ingen vei utenom - det har vært en dårlig dag. Arbeidsgiveren i Trondheim står rådvill på Golgata underveis til skifteretten, og været ler av meg:

Badekaret flasser azur-blått, til tross for at jeg malte det i to-komponents ubåt-epoxylim.

Mojitoen utgår: Mynten døde i kjøleskapet, så jeg nøyer meg med Bekaa-vin.. Det finnes ingen korktrekker i leiligheten, så korken må presses ned i flasken ved hjelp av en... syl.

Varmtvannsberederen fyller så vidt karet halveis, den makter ikke mere. Jeg fyller tomrommet så godt jeg kan med kroppen min.

En liten sigar?.. Ripeflaten på fyrstikkesken er fuktig fra den varme dampen. Jeg kan ikke lage ild.

I hånden holder jeg istedet et passfoto jeg fant på gulvet under nattbordet, et sort-hvitt fotografi av en liten afrikansk pike. Kanskje hushjelpens datter? Hun ser alvorlig ut i det mørke badeværelset, men tjener allikevel til menneskelig selskap.

Det fantes ingen propp for avsluket. Stoltheten styrkes av at den improviserte løsningen holder vann. En bitteliten mandarin, kledd i et tøystykke og presset ned i sluket, er det som styrker meg. Den eneste blant mine siste bedrifter med tilnærmet succès!

Nå:

Går det mye bedre!

Jeg har flyttet inn i leiligheten, og malt den gul. Gul er en varm og vennlig farge som ifølge min tyske leilighetsvenninde kommer til å skape edle omgivelser for oss... Badekaret, som noen tilsynelatende har forvitret i over tid, malte vi basseng-blått - og det like jeg mye bedre. Jeg gleder meg til gassene fordamper og jeg kan ta et lunkent bad sammen med en kald mynte-drink.

Min tyske samboerske foreslo at vi burde ha fått et Syrer til å male for oss, og en vest-afrikansk hushjelp til å vaske. Hun forsøker hele tiden å finne nye måter å utnytte fremmede folkeslag på. Vi malte selv.

I helgen tok jeg også mitt første sjøbad siden jeg kom til Beirut, på et lite strandområde ved al-Hamra. Til tross for at temperaturene har sunket litt er middelhavet fantastisk temperert. Jeg møtte på et par arbeidsløse tyrkere der som møtes daglig for å bade. De dykket ned og fant en håndfull kamsjell som vi knakk opp og spiste, dynket i saften fra en medbrakt sitron. I sin lediggang har de perfeksjonert kunsten å få det meste ut av sitt overskudd på tid og mangel på penger.

Ellers har jeg fått skrevet et par saker til avisen i forrige uke som jeg har linket til herunder, selv om jeg i mitt bråkete sinn mener de er blitt skamfert av desken:

http://www.dailystar.com.lb/article.asp?edition_id=10&categ_id=4&article_id=97346

http://www.dailystar.com.lb/article.asp?edition_id=1&categ_id=4&article_id=97381

Grunnlovsdomstol-saken er også på vei - i samme tempo som domstolen selv. Jeg intervjuet nylig lederen for justiskomiteen i parlamentet, og skal også innom justisministeren før saken er moden.

En kollega av meg dekket nylig et skolevalg ved det franske universitetet her i Beirut, hvor flere politiske partier hevdet å ha vunnet en klar seier. Dette har skjedd på nasjonalt nivå tidligere, og er en forsmak på hva som kan komme til å skje igjen hvis ikke domstolen, som eneste institusjon med fullmakt til å godkjenne valgresultater, ikke kommer på plass før valget neste sommer.

Jeg tviholder nå på den nødvendige arrogansen som i mitt tilfelle må til for å skrive noe fornuftig om det.

Trafikken er en parodi.

I dag fikk jeg endelig leilighet.

Sharbil i restauranten hvor jeg vanligvis spiser min lunch, ringte meg i dag. Han hadde funnet leilighet til meg her i distriktet, og insisterte på at jeg måtte møte opp innen 10 minutter hvis jeg ønsket å gjøre hevd på den.

10 minutter og en liter svette lettere møter jeg opp, med en neve svette dollars. Jeg blir sendt opp trappene til fjerde etage alene, ettersom det er lunchtider og han som hovedkelner må løpe tilbake for å blidgjøre gjestene. Jeg lusker opp og finner at huseieren allerede er opptatt med å vise en tysk jente rundt i leiligheten. Det viser seg at ingen av oss har råd til å leie den alene, så vi inngår umiddelbart en improvisert samboerskapspakt bak hans rygg.

To timer senere vet jeg fremdeles ikke hva hun heter, men har gitt henne flere hundre dollar som hun skal forføre huseieren med, ettersom hun er lærd i de lokale tungemål. Det viser seg senere at hun heter Daniela og jobber ved det lokale Goethe-instituttet som tysk kulturspreder. Jeg trenger ei vite mer, vi flytter inn om en ukes tid.

I dag har jeg også intervjuet en fantastisk gammel akademiker, spesialist i grunnlovsrett. Jeg satt i flere timer og hørte ham lire av seg presist balanserte sitatvennlige setninger, på en knivsegg mellom akademisk objektivitet og det brutalt partisk-politiske. Jeg kan nok desverre ikke bruke det beste av det i artikkelen min, den behøver desverre enkelte kortere setninger med færre innebygde forbehold.

Jeg har forresten begynt å skrive om grunnlovsrett. Jeg har forkastet alle velmente råd om å styre utenom det politiske i mine første bidrag til avisen. Dette er min store hvite elefant, og vi er i ferd med å bli gode venner vi to.