Jeg sitter på St. Georges hotell's café med utsikt over Marinaen. Hotellet som ruver over meg er et tomt skall, fullstendig utblåst av bomben som detonerte på veien utenfor 14. februar 2005 og som drepte tidligere statsminister Rafiq Hariri og hans følge. Kafeen er det eneste av bygningsmassen som ligger intakt igjen, på et nivå lavere enn veien, ned mot vannet under den tomme bygningen.

De åpner ikke kafeen for sesongen før om to uker, men slapp meg allikevel inn for en kopp kaffe. Flaggstengene males og bassenget renses.

Attentatet provoserte frem enorme demonstrasjoner og førte til at Syria (som fikk skylden for at attentatet kunne finne sted) trakk seg ut av landet en måned senere, etter å ha hatt militært tilstedeværende mer eller mindre sammenhengende siden 1976.

Det er følgelig noe hellig over stedet utenfor her. I en by hvor det pågår overraskende mye anleggsarbeide, og gjenoppbygging etter krigs- og terrorhendelser er blitt en del av hverdagen - står hotellet, og bygningen tvers over gaten, påfallende urørte igjen som vitner over hendelsen.

Det finnes for eksempel få spor etter borgerkrigen eller Israels bombinger i 2006. Det meste er gjenoppbygget i et imponerende effektivt tempo, drevet av en vilje til å legge disse hendelsene bak seg.

Det er reist to store statuer like utenfor hotellet til ære for Hariri og veien er reparert og utvidet, men bygningene står igjen på hver side av veien som åpne sår, som en påminnelse til folket om hvor lojaliteten deres bør ligge foran det kommende valget.

Det er flyttet inn en ny nabo i leiligheten under oss. Mirko heter han, og er tysk liksom Heiko som akkurat flyttet ut. Heiko var på utlån i Libanon fra det tyske tollvesenet og jobbet med kompetansebygging. Han pleide å klage til Daniela da vi knuste is med hammer på balkongen. Mirko er poitimann og skal hjelpe landet med grenseovervåkning.

Daniela har snakket med ham og forteller meg at han er overraskende enkel. Når man møter europeere i Libanon er man vandt med å møte høyere utdannede mennesker som har reist hit på grunn av en eller annen akademisk og brennende interesse for de lokale forhold.

Mirko har egentlig ikke lyst til å være her, men det var et karrieremessig smart valg. Han interesserer seg hverken for Libanon eller for grenser. Han liker seg best, har han innrømmet, på 1. Mai-feiring og demonstrasjoner hjemme i tyskland. Der får han stå forrerst i rekkene med klubbe og banke sosialister. Det er da Mirko blomstrer.

Jeg har egentlig ikke møtt ham enda, ettersom han er på rundreise i Libanon sammen med kjæresten som er på besøk fra tyskland. Men hvor enn de er håper jeg ikke de markerte 8. mars sammen på Mirkos egen spesielle måte.

Det er 28 grader i været, og det føles merkelig nok naturlig. 28 grader, men Libaneserne holder fast ved at de pr kalender befinner seg i det de kaller vintersesongen. De svetter rundt i tykke jakker og skjerf, og jeg blir fortalt at det er dårlige tider når været slår om på denne måten ettersom mange blir forkjølte. Jaja, nok kolonial fornuft.

Daniela som jeg bor sammen med har besøk av en venninde fra Jordan, så jeg tar meg fri for dagen og blir med til Byblos for å begå turisme.

Praha er kledd i kaldt og ubestemmelig gråvær, lik det man ser for seg omsvøpte hele Sovjetunionen en gang i tiden. Grått og blekt, for det er ikke vinter og det er ikke vår. Flybussen kjører forbi dårlig kamuflerte Sovjet-blokker. Balkongene fra den forsøkte glanstid er alle bygget inn til improviserte vinterhager. Arbeiderklassens privilegier er byttet ut med lavere middelklasseluksus.

Tsjekkerne virker overraskende lite fremmede, og jeg tenker det kommer av at jeg bare mellomlander hos dem på vei østover til Libanon. Flere ganger i løpet av dagen blir jeg overrasket over at vi ikke snakker samme spåk, slik at jeg gang på gang reduseres til gestikulerende utlending.

Jeg vandrer omkring i byen en hel dag og forsøker å finne tilbake til parkene og butikkene jeg besøkte forrige gang. Jeg krysser frem og tilbake i nye sko som gnager på føttene mine, og finner til slutt tilbake til den delen av byen jeg foretrekker. Vestbredden og parken ned mot Kampa-museet.

Så lysner det. Etter alle de timene jeg har tilbragt i den grå byen, på vei ut fra museet, driver skyene til side og avdekker solnedgangen. Praha blomstrer og fargene står ut av trærne, av bakken, av elven og husene. I hvert fall i mitt hode. Kunsten blåste liv i by-restene.

Dette vil jeg ha mer av. Jeg vil gjenfinne denne estetikken i Beirut også! Jeg handler med meg en stor plakat med Frantisek Kupka på, for å ha noe å hvile blikket på under oppgaveskrivingen. Jeg velger den letteste og lystigste av dem alle - og glemmer den igjen på café en time senere.

Ved begynnelsen av reisen er alt godt. Det er nå jeg reiser. Resten av turen kan bli en serie reiseritualer forkledd for forstanden min i en tåke av søvnighet og søvn.

Det går to døgn før jeg er fremme i Beirut og underveis vil jeg få tid både i Oslo og Praha, men det vil fortsatt være reise. Jeg vil hele tiden være nedveid av bagage og målet mitt vil alltid ligge bortenfor der hvor jeg befinner meg.

Bussen svinger, og alt er ikke bare godt lengre. Jeg har bordplass i nederste etage og bussen drar meg baklengs inn i natten.