Denne uken fikk jeg fotoapparat, medbragt med kurer fra Oslo, Norge. Det første jeg så gjorde var å dra til Bourj-Barajneh i syd-Beirut sammen med Mats, min svenske kollega i Daily Star og Even som utveksler fra medisinstudiet i Tromsø. De ville kjøpe Hizbollah-souvenirer før de dro fra landet senere samme kveld.

Syd-Beirut, Dahyeh, er Hizbollah-land, en fem-minutters drosjetur fra sentrum. Det var derfra Guds parti gjennomførte en midlertidig overtagelse av Beirut tidligere i år. Jeg fotograferte alt vi kom over av anti-israelske veggmalerier og annen politisk satire med den udiskriminerende innstillingen mitt nye leketøy medbragte.

På vei til Hizbollah t-skjortebutikken ble vi stoppet og geleidet inn i en mørk garage. Det var Guds sikkerhetpoliti, som forklarte oss at vi ikke kunne avfotografere denne bydelen, og at vi måtte fjerne alle bildene fra våre digitale minner.

Noen forsvant med passene våre som skulle kopieres og arkiveres i Guds arkiv. Nå har jeg egen mappe. De fortalte oss så at hvis vi ønsket å komme tilbake måtte vi søke i forveien på Hizbollahs pressekontor som lå lengre nede i gaten.

frustrasjon ytres

Maskineriet og produksjonen stoppet en gang i forrige uke. I tilbakeskue og etterpåskap har jeg bevilget meg en uke fri: Feriere litt, se landet.

Mandag i forrige uke:

Jeg fikk endelig utprøvd badekaret i dag. Det fantes ingen vei utenom - det har vært en dårlig dag. Arbeidsgiveren i Trondheim står rådvill på Golgata underveis til skifteretten, og været ler av meg:

Badekaret flasser azur-blått, til tross for at jeg malte det i to-komponents ubåt-epoxylim.

Mojitoen utgår: Mynten døde i kjøleskapet, så jeg nøyer meg med Bekaa-vin.. Det finnes ingen korktrekker i leiligheten, så korken må presses ned i flasken ved hjelp av en... syl.

Varmtvannsberederen fyller så vidt karet halveis, den makter ikke mere. Jeg fyller tomrommet så godt jeg kan med kroppen min.

En liten sigar?.. Ripeflaten på fyrstikkesken er fuktig fra den varme dampen. Jeg kan ikke lage ild.

I hånden holder jeg istedet et passfoto jeg fant på gulvet under nattbordet, et sort-hvitt fotografi av en liten afrikansk pike. Kanskje hushjelpens datter? Hun ser alvorlig ut i det mørke badeværelset, men tjener allikevel til menneskelig selskap.

Det fantes ingen propp for avsluket. Stoltheten styrkes av at den improviserte løsningen holder vann. En bitteliten mandarin, kledd i et tøystykke og presset ned i sluket, er det som styrker meg. Den eneste blant mine siste bedrifter med tilnærmet succès!

Nå:

Går det mye bedre!

Jeg har flyttet inn i leiligheten, og malt den gul. Gul er en varm og vennlig farge som ifølge min tyske leilighetsvenninde kommer til å skape edle omgivelser for oss... Badekaret, som noen tilsynelatende har forvitret i over tid, malte vi basseng-blått - og det like jeg mye bedre. Jeg gleder meg til gassene fordamper og jeg kan ta et lunkent bad sammen med en kald mynte-drink.

Min tyske samboerske foreslo at vi burde ha fått et Syrer til å male for oss, og en vest-afrikansk hushjelp til å vaske. Hun forsøker hele tiden å finne nye måter å utnytte fremmede folkeslag på. Vi malte selv.

I helgen tok jeg også mitt første sjøbad siden jeg kom til Beirut, på et lite strandområde ved al-Hamra. Til tross for at temperaturene har sunket litt er middelhavet fantastisk temperert. Jeg møtte på et par arbeidsløse tyrkere der som møtes daglig for å bade. De dykket ned og fant en håndfull kamsjell som vi knakk opp og spiste, dynket i saften fra en medbrakt sitron. I sin lediggang har de perfeksjonert kunsten å få det meste ut av sitt overskudd på tid og mangel på penger.

Ellers har jeg fått skrevet et par saker til avisen i forrige uke som jeg har linket til herunder, selv om jeg i mitt bråkete sinn mener de er blitt skamfert av desken:

http://www.dailystar.com.lb/article.asp?edition_id=10&categ_id=4&article_id=97346

http://www.dailystar.com.lb/article.asp?edition_id=1&categ_id=4&article_id=97381

Grunnlovsdomstol-saken er også på vei - i samme tempo som domstolen selv. Jeg intervjuet nylig lederen for justiskomiteen i parlamentet, og skal også innom justisministeren før saken er moden.

En kollega av meg dekket nylig et skolevalg ved det franske universitetet her i Beirut, hvor flere politiske partier hevdet å ha vunnet en klar seier. Dette har skjedd på nasjonalt nivå tidligere, og er en forsmak på hva som kan komme til å skje igjen hvis ikke domstolen, som eneste institusjon med fullmakt til å godkjenne valgresultater, ikke kommer på plass før valget neste sommer.

Jeg tviholder nå på den nødvendige arrogansen som i mitt tilfelle må til for å skrive noe fornuftig om det.

Trafikken er en parodi.

I dag fikk jeg endelig leilighet.

Sharbil i restauranten hvor jeg vanligvis spiser min lunch, ringte meg i dag. Han hadde funnet leilighet til meg her i distriktet, og insisterte på at jeg måtte møte opp innen 10 minutter hvis jeg ønsket å gjøre hevd på den.

10 minutter og en liter svette lettere møter jeg opp, med en neve svette dollars. Jeg blir sendt opp trappene til fjerde etage alene, ettersom det er lunchtider og han som hovedkelner må løpe tilbake for å blidgjøre gjestene. Jeg lusker opp og finner at huseieren allerede er opptatt med å vise en tysk jente rundt i leiligheten. Det viser seg at ingen av oss har råd til å leie den alene, så vi inngår umiddelbart en improvisert samboerskapspakt bak hans rygg.

To timer senere vet jeg fremdeles ikke hva hun heter, men har gitt henne flere hundre dollar som hun skal forføre huseieren med, ettersom hun er lærd i de lokale tungemål. Det viser seg senere at hun heter Daniela og jobber ved det lokale Goethe-instituttet som tysk kulturspreder. Jeg trenger ei vite mer, vi flytter inn om en ukes tid.

I dag har jeg også intervjuet en fantastisk gammel akademiker, spesialist i grunnlovsrett. Jeg satt i flere timer og hørte ham lire av seg presist balanserte sitatvennlige setninger, på en knivsegg mellom akademisk objektivitet og det brutalt partisk-politiske. Jeg kan nok desverre ikke bruke det beste av det i artikkelen min, den behøver desverre enkelte kortere setninger med færre innebygde forbehold.

Jeg har forresten begynt å skrive om grunnlovsrett. Jeg har forkastet alle velmente råd om å styre utenom det politiske i mine første bidrag til avisen. Dette er min store hvite elefant, og vi er i ferd med å bli gode venner vi to.

Nå har jeg vært i Beirut i to uker.

Det første jeg opplevde etter at jeg våknet i Beirut, var en uventet følelse av selvfølgelighet. Varmen, menneskene, lukter og lyder slo meg som så opplagte at det måtte en bevissthetsanstrengelse til for å anerkjenne at jeg faktisk hadde reist, og at jeg skulle ha tilbakelagt fysisk og kulturell avstand. Visst opplevde jeg forskjellene, men de slo meg aldri som fremmede. Det var heller på ingen måte hjemlig her, bare opplagt.

Det kan ha å gjøre med at jeg forventet det. Etter å ha gått så lenge i visshet om at jeg skulle reise. Jeg hadde på mange måter alt vært her lenge da jeg kom for to uker siden. Men jeg er var allikevel overrasket ved ankomst, av hvordan byen svarte til mine fantasier.

Eller er det hverdagen som transcenderer avstanden. Jeg har noe fore her, en hverdag med umiddelbar virkekraft i fortsettelsen av den jeg forlot, og som sidestiller følelsen av unntakstilstand man kan få som turist.

Men visst er det spennende allikevel! Forlokkende fascinerende! Og virkelig!

Jeg bor nå på et pensjonat like ved Martyrsplassen, som har vært okkupert av Hizbollah-lojalister fra 2005 frem til i sommer i protest mot den sittende regjeringens manglende inkluderingsvilje. Ut mot plassen ligger det også en butikk som selger Ferrarier.

Under borgerkrigen fra 1975 til 1990 markerte også martyrsplassen den grønne linjen: den gang et åpent ruinlandskap, flere kvartaler bredt, som skar gjennom beirut fra nord til sør. Linjen delte byen mellom øst og vest, kristen og muslimsk.

Pensjonatet ligger også tvers over gaten fra Kataeb-partiets hovedkvarter. De er de eneste ikke-uniformerte jeg har sett så langt med våpen, og det skremmer meg litt. Det er de Maronitt-kristne, Phalangelistenes parti. Et parti stiftet på fascistiske idealer på 30-tallet, med de tyske nasjonalsosialistene som ledestjerne. et parti hvis milits stod for de verste massakrene på sivile under borgerkrigen. Men i dag, det nest største partiet i den nasjonale samlingsregjeringen. Fortiden fortrenges i Libanon, og det må den kanskje hvis landet skal kunne fungere.

Dagene er randfulle av leilighetsjakt. Det plager meg at dette ikke er på plass enda, det kommer i veien for arbeidet, jeg har sant nok ikke fått kommet skikkelig i gang med arbeidet enda. Jeg har fått et par tilbud, men ingenting jeg ønsker å slå til på. De er enten for dyre, eller skikkelige rønner.

Jeg slo nesten til i går. Det var en gammel thailandsk dame som viste meg rundt for eieren, hvis eneste geskjeft var å være fet og sitte på restauranten på hjørnet som hushai. Hun legger ut og forklarer på vekselvis thai og arabisk. Og jeg spør tilbake på vekselvis engelsk, fransk og norsk. På vei ned trappene igjen fra tiende etage, møter vi en amerikaner som tydeligvis leier i samme bygg. Han snubler inn i meg og i samme øyeblikk tar han tak i meg, ser meg inn i øynene og hvisker: "Ikke lei her! Vær forsiktig med disse folkene! Vi har ikke hatt vann her på flere uker!" Etter et langdrygt møte med hushaien i restauranten takker jeg for meg og går.

Mandag 13. okt

Varmen svekker meg. Byen er varm og fuktig. 30-32 grader i skyggen, for de som har en. Men det går opp for meg at alternativet tatt i betraktning, er dette paradisisk. Det gjelder bare å lære seg et par triks: Som å bruke taxi for hva det er verdt. Ikke finne på å begi seg ut på lengre strekninger i varmen. Taxi koster 9 kr for en bydystanse som ville tatt meg 30-40 minutter å gå, og gjort meg 1 liter svette lettere. Til denne prisen må man belage seg på å dele taxi dog, men slik har jeg allerde møtt mange interessante mennesker

De sier det er unormalt varmt, for oktober å være, og at vinteren kommer snart. Om vinteren regner det litt av og til, og temperaturen kan falle ned i 15 grader. Det er helt greit.

Var på nytt møte i avisen i dag. På vei ned igjen fra 6. etage i bygget hvor avisen har lokaler, i heisen sammen med en kvinnelig kollega, gikk strømmen. Jeg trodde ikke slikt egentlig hendte. Vi ble sittende i et par minutter og diskutere verdens undergang, liv og død - før heisen fikk liv igjen og bragte oss trygt ned til gateplan.

Tirsdag 14. okt

Varmen holder stand, og jeg har krysser byen frem og tilbake på jakt etter et mobilt internett abonnement. Det er utsolgt overalt. Det sies at det ligger et enormt lager med internettutstyr på flyplassen, som kommunikasjonsministeren har blokkert. Alle venter i spenning på at han skal signere de riktige papirene. Forhåpentligvis blir det mer stabilt nett på meg i løpet av neste uke.

Onsdag 15. okt

I dag regner det! Det er utrolig svalende, men samtidig oppdager jeg at jeg ikke har medbragt paraply i bagasjen.

Jeg fulgt opp et tips om leilighet også. Jeg skulle sette meg på Café Le Chef, i Rue Gouraud, så skulle jeg spise lunch og deretter be hovedkelneren om han hadde noen tips til leilighet i området. Det hadde han, og vi skal møtes på fredag igjen for å ta en runde og se på alternativer.

I dag har jeg også spilt fotball med laget til den Canadiske ambassaden. Det er vel en slags bedriftsfotball, med små baner og 5-6 mann pr lag. Halveis inn i første omgang var jeg totalt fysisk nedbrutt. Jeg ble fort kjent med veggen. 90 min fotball i strekk i høyt tempo i varmen blir for mye for meg. Libaneserene vi spilte mot ble smått irriterte på min fysiske stil, men med min korpulens er det min eneste styrke på banen, så det får bare være.

Fremme!

Har nå vært i Beirut i flere dager, og ting begynner så smått å ordne seg her. Jeg har opprettet en blogg! Den er her. Jeg tar spørsmpål. Her kommer referat fra de første dagene:

Torsdag 9. okt 04.00

Da er jeg trygt landet i Libanon. Landet som er mørkt om natten.

Torsdag 9. okt 18.00

Jeg har vært på møte i avisen i dag. Redaktøren tok meg til side på kontoret sitt, et bittelite røykfult rom, og ga meg følgende lekse: Daily Star er den eneste avisen i Libanon som ikke enten eies og drives av- eller er i gjeld til et politisk parti. De andre er propagandablekker! Han forteller så at the Daily Star er den eneste libanesiske avisen som ikke er forutinntatt og ensidig, den eneste avisen med redaksjonell frihet! Han sier han ikke kjenner en eneste Libanesisk journalist - han kjenner kun enkelte utgivere: forkynnere av politisk budskap.
-"På dine skuldre hviler et enormt ansvar!"
Etterpå forteller han at jeg etterhvert kommer til å merke at avisens eiere helst ser at vi dekker hverdagen i et pro-vestlig, anti-syrisk perspektiv.

Torsdag 9. okt 23.00

Jeg overvar akkurat Beirut Marathons pressekonferanse sammen med Michael, en sveitser som har vært i avisen i 5 uker. Jeg ser nå at min manglende arabisk vil bli en utfordring for å utføre journalismen. Samtidig skjønte jeg at det ikke var på pressekonferansen for Beirut Marathon at jeg kom til å gå glipp av noe. Jeg klappet ikke. Klapping er for de med joggesko.

Fredag 10. okt

I Beirut ser kattene overraskende normale ut. Overraskende bra vil jeg si! Man må spørre seg om libaneserene - i en by hvor alle er sykelig bra friserte og opptatt av hår - i mangel på ustelte menneskehoder, har gått løs på kattene. Velfødde er de og.

Jeg har fint få forslag til noe å skrive om, og jeg har ikke fått hendene fulle av saker enda. Jeg må bevise at dette er noe jeg kan først. Mitt eneste forslag var å gjøre noe på grunnloven. Ikke akkurat drithett stoff, men det burde være det. God idé, sa min mann i redaksjonen. - "Ikke begynne med å skrive om politikk", sier sveitseren. "Du kommer til å drite deg ut, det gjorde jeg. Begynn med noe lettere." Jeg tror jeg tar hans råd. Men samtidig: hva?

Lørdag 11. okt

Jeg havnet utpå i går, og har en voksen hodepine. For et fantastisk land! Barene! Jentene! Menneskene! (i en bredere betydning). Men hodepinen er prikk lik den jeg har hatt før. Jeg skulle ut og spise middag i relativ ensomhet, men så ble det konsert på Bar Louie. Beirut er et sted hvor man møter folk, de riktige folkene!

Nabil er trommeslager. Vi skal sette oss og drikke øl i studio en dag. Jan er norsk FN-utsending. Jobben hans er å spasere frem og tilbake langsetter grensen mellom Israel og Libanon. Frem og tilbake. Dag ut dag inn, i et år. Nicholas er canadisk consul, og trenger en forsvarsspiller for å delta i ambassadeligaen. Jeg kan godt tråkke på diplomatlegger.

Søndag 12. okt

Har nå vært i en Palestinsk flyktningeleir. Kom i kontakt med Elisabet som var sykepleier i Libanon under borgerkrigen. Hun tok meg med på tur. Leiren ligger i Hizbollah-kontrollert område i Syd-Beirut. Vi skulle ned for å besøke to menn som påtok seg rollen som hennes livvakter den gang hun jobbet der under de verste voldelighetene i 86-87. Leiren er et område på ca 1 km2 i Beiruts fattigste bydel, hvor Arafat pryder veggene. Og Libanons sannsynligvis tettest befolkede kvadratkilometer blir tettere: De har ikke anledning til å flytte ut, så de bygger oppover, i høyden. Etage for etage, ettersom nye generasjoner kommer til verden. På 80-tallet fikk ikke menn i stridsdyktig alder forlate flyktningeleiren overhodet, i en periode på 5 år.

Det er her han har vokst opp, Saad, som skulle forlove seg i dag, så vi dro med til Bekaa-dalen en time øst for Beirut, for å overvære forlovelsesseremonien. Elisabet forsvant avgårde med kvinnene for å gjemmes bort inne i et hus, og jeg fant befant meg plutselig alene i en verden av religiøse riter: Jeg sitter i en stor ring sammen med alvorlige arabiske herrer og hører på. blablabla. Vi røyker sigaretter og drikker kaffeshots, distribuert av villige unge herrer. Jeg sitter i brudgommens halvdel av sirkelen og det som fortoner seg som en kontraktinngåelse mellom familier. Vi tar oss til hjertet og hører på prekenen (hvilkårene) mens vi gjør den greia med perlekjedet mellom fingrene. Hvis man er tørst kommer det en gutt og spruter vann inn i munnen på en. Jeg gjør stort sett som alle andre, foruten dette med Allah.

Etterpå er det dans. Jeg lar også det være. Føler meg tung til sinns etter alt dette religiøse fremmedspråklige, og det tar meg et par minutter å komme meg opp igjen. Bruden er vakker, de kan det med å pynte seg.

Palestinerene til side, nok om dem nå.