Denne uken fikk jeg fotoapparat, medbragt med kurer fra Oslo, Norge. Det første jeg så gjorde var å dra til Bourj-Barajneh i syd-Beirut sammen med Mats, min svenske kollega i Daily Star og Even som utveksler fra medisinstudiet i Tromsø. De ville kjøpe Hizbollah-souvenirer før de dro fra landet senere samme kveld.

Syd-Beirut, Dahyeh, er Hizbollah-land, en fem-minutters drosjetur fra sentrum. Det var derfra Guds parti gjennomførte en midlertidig overtagelse av Beirut tidligere i år. Jeg fotograferte alt vi kom over av anti-israelske veggmalerier og annen politisk satire med den udiskriminerende innstillingen mitt nye leketøy medbragte.

På vei til Hizbollah t-skjortebutikken ble vi stoppet og geleidet inn i en mørk garage. Det var Guds sikkerhetpoliti, som forklarte oss at vi ikke kunne avfotografere denne bydelen, og at vi måtte fjerne alle bildene fra våre digitale minner.

Noen forsvant med passene våre som skulle kopieres og arkiveres i Guds arkiv. Nå har jeg egen mappe. De fortalte oss så at hvis vi ønsket å komme tilbake måtte vi søke i forveien på Hizbollahs pressekontor som lå lengre nede i gaten.

frustrasjon ytres

Maskineriet og produksjonen stoppet en gang i forrige uke. I tilbakeskue og etterpåskap har jeg bevilget meg en uke fri: Feriere litt, se landet.

Mandag i forrige uke:

Jeg fikk endelig utprøvd badekaret i dag. Det fantes ingen vei utenom - det har vært en dårlig dag. Arbeidsgiveren i Trondheim står rådvill på Golgata underveis til skifteretten, og været ler av meg:

Badekaret flasser azur-blått, til tross for at jeg malte det i to-komponents ubåt-epoxylim.

Mojitoen utgår: Mynten døde i kjøleskapet, så jeg nøyer meg med Bekaa-vin.. Det finnes ingen korktrekker i leiligheten, så korken må presses ned i flasken ved hjelp av en... syl.

Varmtvannsberederen fyller så vidt karet halveis, den makter ikke mere. Jeg fyller tomrommet så godt jeg kan med kroppen min.

En liten sigar?.. Ripeflaten på fyrstikkesken er fuktig fra den varme dampen. Jeg kan ikke lage ild.

I hånden holder jeg istedet et passfoto jeg fant på gulvet under nattbordet, et sort-hvitt fotografi av en liten afrikansk pike. Kanskje hushjelpens datter? Hun ser alvorlig ut i det mørke badeværelset, men tjener allikevel til menneskelig selskap.

Det fantes ingen propp for avsluket. Stoltheten styrkes av at den improviserte løsningen holder vann. En bitteliten mandarin, kledd i et tøystykke og presset ned i sluket, er det som styrker meg. Den eneste blant mine siste bedrifter med tilnærmet succès!

Nå:

Går det mye bedre!

Jeg har flyttet inn i leiligheten, og malt den gul. Gul er en varm og vennlig farge som ifølge min tyske leilighetsvenninde kommer til å skape edle omgivelser for oss... Badekaret, som noen tilsynelatende har forvitret i over tid, malte vi basseng-blått - og det like jeg mye bedre. Jeg gleder meg til gassene fordamper og jeg kan ta et lunkent bad sammen med en kald mynte-drink.

Min tyske samboerske foreslo at vi burde ha fått et Syrer til å male for oss, og en vest-afrikansk hushjelp til å vaske. Hun forsøker hele tiden å finne nye måter å utnytte fremmede folkeslag på. Vi malte selv.

I helgen tok jeg også mitt første sjøbad siden jeg kom til Beirut, på et lite strandområde ved al-Hamra. Til tross for at temperaturene har sunket litt er middelhavet fantastisk temperert. Jeg møtte på et par arbeidsløse tyrkere der som møtes daglig for å bade. De dykket ned og fant en håndfull kamsjell som vi knakk opp og spiste, dynket i saften fra en medbrakt sitron. I sin lediggang har de perfeksjonert kunsten å få det meste ut av sitt overskudd på tid og mangel på penger.

Ellers har jeg fått skrevet et par saker til avisen i forrige uke som jeg har linket til herunder, selv om jeg i mitt bråkete sinn mener de er blitt skamfert av desken:

http://www.dailystar.com.lb/article.asp?edition_id=10&categ_id=4&article_id=97346

http://www.dailystar.com.lb/article.asp?edition_id=1&categ_id=4&article_id=97381

Grunnlovsdomstol-saken er også på vei - i samme tempo som domstolen selv. Jeg intervjuet nylig lederen for justiskomiteen i parlamentet, og skal også innom justisministeren før saken er moden.

En kollega av meg dekket nylig et skolevalg ved det franske universitetet her i Beirut, hvor flere politiske partier hevdet å ha vunnet en klar seier. Dette har skjedd på nasjonalt nivå tidligere, og er en forsmak på hva som kan komme til å skje igjen hvis ikke domstolen, som eneste institusjon med fullmakt til å godkjenne valgresultater, ikke kommer på plass før valget neste sommer.

Jeg tviholder nå på den nødvendige arrogansen som i mitt tilfelle må til for å skrive noe fornuftig om det.