Jeg går i polemikk med kollektivtransporten. Ikke ideen om gode kollektive infrastrukturløsninger i storbyen, men den sosiale perversjonen som kan komme av en alt for tett ansamling mennesker.
Jeg kan ikke lengre ta metroen i Paris uten at den tar noe fra meg og. I begynnelsen var metroen kaos, så ble den praktisk transport. Nå er den blitt et hull i meg som blottlegges hver gang jeg stiller meg på perrongen, presser meg inn i en vogn og farer gjennom Paris' mørke. Det er ansiktene. Tusen tilsynelatende menneskelige ansikt, bare uten vilje, som anstrenger seg for å hverken vise følelse eller sympati, lykke eller smerte. Metro-fjes. De beskytter seg, for det må man kanskje på metroen.
Jeg tar linje 13 til unesco, mellom Brochant og Saint Francois Xavier eller Ségur. En av de travleste metrolinjene i byen, med egne vakter på perrongen for å passe på at trengselen ikke blir farlig. Jeg lukker gjerne øynene og drømmer meg bort til bilturer alene over fjellet hjemme, frihet, Ibsen på hørespill og innimellom John Coltrane eller Arcade Fire fra bilstereoen som presser på og overdøver lyden av fjellheimen. - Og på utsiden er det bare metro-fjeset mitt som synes. Men jeg lykkes kanskje ikke like godt som andre i å skjerme meg. Det krever en god porsjon fremmedgjøring å lykkes i undergrunnen.
Jeg bodde fem år i Trondheim, hvor jeg i løpet av de første tre eller fire forsøkte overbevise meg om at jeg var immun mot de kalde vintrene. At jeg var et motstandsdyktig og ikke skulle la meg affektere av vær, vind og mørke. Jeg tok selvfølgelig feil, men denne forståelsen var allikevel en trygghet og et fast holdepunkt. Jeg tror jeg senere må ha ervervet en ny form for sensitivitet, en åpenhet som gjør meg mer mottagelig og sårbar for inntrykk.
En god strategi for å håndtere sjelslivet er å mette sansene med gode opplevelser, og her kommer sykkelen inn som et godt alternativ til metro. De morgenene den ikke er punktert eller på annet vis ute av stand, blir jeg fylt med lykke over at jeg kan sette meg på setet og forsere trafikken fra nord til syd i Paris med ørene fulle av musikk, vind og selvfølelse.
Når jeg kommer frem til jobb etter en halvtime på sykkel kan jeg synge av meg lovord til alle jeg møter og avgi smil til høyre og venstre, for da er ikke lengre humøret avhengig av størrelsen på arbeidsbyrden eller en god natts søvn.
