Sykl!

Jeg går i polemikk med kollektivtransporten. Ikke ideen om gode kollektive infrastrukturløsninger i storbyen, men den sosiale perversjonen som kan komme av en alt for tett ansamling mennesker.

Jeg kan ikke lengre ta metroen i Paris uten at den tar noe fra meg og. I begynnelsen var metroen kaos, så ble den praktisk transport. Nå er den blitt et hull i meg som blottlegges hver gang jeg stiller meg på perrongen, presser meg inn i en vogn og farer gjennom Paris' mørke. Det er ansiktene. Tusen tilsynelatende menneskelige ansikt, bare uten vilje, som anstrenger seg for å hverken vise følelse eller sympati, lykke eller smerte. Metro-fjes. De beskytter seg, for det må man kanskje på metroen.

Jeg tar linje 13 til unesco, mellom Brochant og Saint Francois Xavier eller Ségur. En av de travleste metrolinjene i byen, med egne vakter på perrongen for å passe på at trengselen ikke blir farlig. Jeg lukker gjerne øynene og drømmer meg bort til bilturer alene over fjellet hjemme, frihet, Ibsen på hørespill og innimellom John Coltrane eller Arcade Fire fra bilstereoen som presser på og overdøver lyden av fjellheimen. - Og på utsiden er det bare metro-fjeset mitt som synes. Men jeg lykkes kanskje ikke like godt som andre i å skjerme meg. Det krever en god porsjon fremmedgjøring å lykkes i undergrunnen.

Jeg bodde fem år i Trondheim, hvor jeg i løpet av de første tre eller fire forsøkte overbevise meg om at jeg var immun mot de kalde vintrene. At jeg var et motstandsdyktig og ikke skulle la meg affektere av vær, vind og mørke. Jeg tok selvfølgelig feil, men denne forståelsen var allikevel en trygghet og et fast holdepunkt. Jeg tror jeg senere må ha ervervet en ny form for sensitivitet, en åpenhet som gjør meg mer mottagelig og sårbar for inntrykk.

En god strategi for å håndtere sjelslivet er å mette sansene med gode opplevelser, og her kommer sykkelen inn som et godt alternativ til metro. De morgenene den ikke er punktert eller på annet vis ute av stand, blir jeg fylt med lykke over at jeg kan sette meg på setet og forsere trafikken fra nord til syd i Paris med ørene fulle av musikk, vind og selvfølelse.

Når jeg kommer frem til jobb etter en halvtime på sykkel kan jeg synge av meg lovord til alle jeg møter og avgi smil til høyre og venstre, for da er ikke lengre humøret avhengig av størrelsen på arbeidsbyrden eller en god natts søvn.

Bolig

Her bor jeg nå!

Madame Marteau

Jeg forstår ikke all høfligheten. Den er overveldende og pervers. I går fikk jeg en gammel dame til å gråte. Madame Marteau, nabokonen på Montmartre. Mitt våpen? Underdanighet og selvutslettende anger.

Jeg har parkert sykkelen min i den smale gangen utenfor og vært i kontakt med en av de to berørte naboene for å spørre om løyve. Den andre, Mme Marteau, var ikke hjemme på daværende tidspunkt.

Hun banket på døren min i går for å i alvorlig tone fortelle meg at etter langvarig konflikt med naboene på andre siden av gårdsrommet kan de ikke lenger sette sykler i gangen, og at det selvsagt ville vært helt i orden om det var opp til henne - men det var det altså ikke. Sykkelen måtte ut i gaten. Jeg la meg flat og vi henfalt begge til hver vår strøm av unnskyldninger og beklagelser, jeg over at jeg hadde tatt meg til rette og hun over våre naboers intoleranse. Jeg tenkte det var den minste gest av anger jeg kunne vise - i et land hvor høflighet er alt annet enn subtilt.

Et minutts tid stod vi slik og unnskyldte oss, inntil jeg så det ble for mye for henne, det trillet små tårer ut av øynene hennes og vi gikk hver til vårt.

Nå nettop var hun på døren igjen, denne gangen med ansiktet fullt av anger. Hun fortalte meg hun hadde hatt så vondt i hjertet siden i går og at hun etter samtale med sin mann hadde funnet et hjørne av bakgården hvor jeg kunne parkere sykkelen. Og hvis jeg skulle få problemer med de andre naboene måtte jeg bare si at Mme Marteau har sagt jeg får lov.

parisphérique

Jeg er nå bosatt i Paris og skal utfordre FN i form av UNESCO. Jeg skal sannsynligvis også utfordre meg selv til å skrive selektiv rapport og iscenesettelse av hva jeg til enhver tid opplever.

Alle innlegg før dette stammer fra tiden jeg bodde i Beirut i 2008/09.