Det er flyttet inn en ny nabo i leiligheten under oss. Mirko heter han, og er tysk liksom Heiko som akkurat flyttet ut. Heiko var på utlån i Libanon fra det tyske tollvesenet og jobbet med kompetansebygging. Han pleide å klage til Daniela da vi knuste is med hammer på balkongen. Mirko er poitimann og skal hjelpe landet med grenseovervåkning.

Daniela har snakket med ham og forteller meg at han er overraskende enkel. Når man møter europeere i Libanon er man vandt med å møte høyere utdannede mennesker som har reist hit på grunn av en eller annen akademisk og brennende interesse for de lokale forhold.

Mirko har egentlig ikke lyst til å være her, men det var et karrieremessig smart valg. Han interesserer seg hverken for Libanon eller for grenser. Han liker seg best, har han innrømmet, på 1. Mai-feiring og demonstrasjoner hjemme i tyskland. Der får han stå forrerst i rekkene med klubbe og banke sosialister. Det er da Mirko blomstrer.

Jeg har egentlig ikke møtt ham enda, ettersom han er på rundreise i Libanon sammen med kjæresten som er på besøk fra tyskland. Men hvor enn de er håper jeg ikke de markerte 8. mars sammen på Mirkos egen spesielle måte.