Jeg sitter på St. Georges hotell's café med utsikt over Marinaen. Hotellet som ruver over meg er et tomt skall, fullstendig utblåst av bomben som detonerte på veien utenfor 14. februar 2005 og som drepte tidligere statsminister Rafiq Hariri og hans følge. Kafeen er det eneste av bygningsmassen som ligger intakt igjen, på et nivå lavere enn veien, ned mot vannet under den tomme bygningen.

De åpner ikke kafeen for sesongen før om to uker, men slapp meg allikevel inn for en kopp kaffe. Flaggstengene males og bassenget renses.

Attentatet provoserte frem enorme demonstrasjoner og førte til at Syria (som fikk skylden for at attentatet kunne finne sted) trakk seg ut av landet en måned senere, etter å ha hatt militært tilstedeværende mer eller mindre sammenhengende siden 1976.

Det er følgelig noe hellig over stedet utenfor her. I en by hvor det pågår overraskende mye anleggsarbeide, og gjenoppbygging etter krigs- og terrorhendelser er blitt en del av hverdagen - står hotellet, og bygningen tvers over gaten, påfallende urørte igjen som vitner over hendelsen.

Det finnes for eksempel få spor etter borgerkrigen eller Israels bombinger i 2006. Det meste er gjenoppbygget i et imponerende effektivt tempo, drevet av en vilje til å legge disse hendelsene bak seg.

Det er reist to store statuer like utenfor hotellet til ære for Hariri og veien er reparert og utvidet, men bygningene står igjen på hver side av veien som åpne sår, som en påminnelse til folket om hvor lojaliteten deres bør ligge foran det kommende valget.