Praha er kledd i kaldt og ubestemmelig gråvær, lik det man ser for seg omsvøpte hele Sovjetunionen en gang i tiden. Grått og blekt, for det er ikke vinter og det er ikke vår. Flybussen kjører forbi dårlig kamuflerte Sovjet-blokker. Balkongene fra den forsøkte glanstid er alle bygget inn til improviserte vinterhager. Arbeiderklassens privilegier er byttet ut med lavere middelklasseluksus.

Tsjekkerne virker overraskende lite fremmede, og jeg tenker det kommer av at jeg bare mellomlander hos dem på vei østover til Libanon. Flere ganger i løpet av dagen blir jeg overrasket over at vi ikke snakker samme spåk, slik at jeg gang på gang reduseres til gestikulerende utlending.

Jeg vandrer omkring i byen en hel dag og forsøker å finne tilbake til parkene og butikkene jeg besøkte forrige gang. Jeg krysser frem og tilbake i nye sko som gnager på føttene mine, og finner til slutt tilbake til den delen av byen jeg foretrekker. Vestbredden og parken ned mot Kampa-museet.

Så lysner det. Etter alle de timene jeg har tilbragt i den grå byen, på vei ut fra museet, driver skyene til side og avdekker solnedgangen. Praha blomstrer og fargene står ut av trærne, av bakken, av elven og husene. I hvert fall i mitt hode. Kunsten blåste liv i by-restene.

Dette vil jeg ha mer av. Jeg vil gjenfinne denne estetikken i Beirut også! Jeg handler med meg en stor plakat med Frantisek Kupka på, for å ha noe å hvile blikket på under oppgaveskrivingen. Jeg velger den letteste og lystigste av dem alle - og glemmer den igjen på café en time senere.