Madame Marteau

Jeg forstår ikke all høfligheten. Den er overveldende og pervers. I går fikk jeg en gammel dame til å gråte. Madame Marteau, nabokonen på Montmartre. Mitt våpen? Underdanighet og selvutslettende anger.

Jeg har parkert sykkelen min i den smale gangen utenfor og vært i kontakt med en av de to berørte naboene for å spørre om løyve. Den andre, Mme Marteau, var ikke hjemme på daværende tidspunkt.

Hun banket på døren min i går for å i alvorlig tone fortelle meg at etter langvarig konflikt med naboene på andre siden av gårdsrommet kan de ikke lenger sette sykler i gangen, og at det selvsagt ville vært helt i orden om det var opp til henne - men det var det altså ikke. Sykkelen måtte ut i gaten. Jeg la meg flat og vi henfalt begge til hver vår strøm av unnskyldninger og beklagelser, jeg over at jeg hadde tatt meg til rette og hun over våre naboers intoleranse. Jeg tenkte det var den minste gest av anger jeg kunne vise - i et land hvor høflighet er alt annet enn subtilt.

Et minutts tid stod vi slik og unnskyldte oss, inntil jeg så det ble for mye for henne, det trillet små tårer ut av øynene hennes og vi gikk hver til vårt.

Nå nettop var hun på døren igjen, denne gangen med ansiktet fullt av anger. Hun fortalte meg hun hadde hatt så vondt i hjertet siden i går og at hun etter samtale med sin mann hadde funnet et hjørne av bakgården hvor jeg kunne parkere sykkelen. Og hvis jeg skulle få problemer med de andre naboene måtte jeg bare si at Mme Marteau har sagt jeg får lov.