Fremme!

Har nå vært i Beirut i flere dager, og ting begynner så smått å ordne seg her. Jeg har opprettet en blogg! Den er her. Jeg tar spørsmpål. Her kommer referat fra de første dagene:

Torsdag 9. okt 04.00

Da er jeg trygt landet i Libanon. Landet som er mørkt om natten.

Torsdag 9. okt 18.00

Jeg har vært på møte i avisen i dag. Redaktøren tok meg til side på kontoret sitt, et bittelite røykfult rom, og ga meg følgende lekse: Daily Star er den eneste avisen i Libanon som ikke enten eies og drives av- eller er i gjeld til et politisk parti. De andre er propagandablekker! Han forteller så at the Daily Star er den eneste libanesiske avisen som ikke er forutinntatt og ensidig, den eneste avisen med redaksjonell frihet! Han sier han ikke kjenner en eneste Libanesisk journalist - han kjenner kun enkelte utgivere: forkynnere av politisk budskap.
-"På dine skuldre hviler et enormt ansvar!"
Etterpå forteller han at jeg etterhvert kommer til å merke at avisens eiere helst ser at vi dekker hverdagen i et pro-vestlig, anti-syrisk perspektiv.

Torsdag 9. okt 23.00

Jeg overvar akkurat Beirut Marathons pressekonferanse sammen med Michael, en sveitser som har vært i avisen i 5 uker. Jeg ser nå at min manglende arabisk vil bli en utfordring for å utføre journalismen. Samtidig skjønte jeg at det ikke var på pressekonferansen for Beirut Marathon at jeg kom til å gå glipp av noe. Jeg klappet ikke. Klapping er for de med joggesko.

Fredag 10. okt

I Beirut ser kattene overraskende normale ut. Overraskende bra vil jeg si! Man må spørre seg om libaneserene - i en by hvor alle er sykelig bra friserte og opptatt av hår - i mangel på ustelte menneskehoder, har gått løs på kattene. Velfødde er de og.

Jeg har fint få forslag til noe å skrive om, og jeg har ikke fått hendene fulle av saker enda. Jeg må bevise at dette er noe jeg kan først. Mitt eneste forslag var å gjøre noe på grunnloven. Ikke akkurat drithett stoff, men det burde være det. God idé, sa min mann i redaksjonen. - "Ikke begynne med å skrive om politikk", sier sveitseren. "Du kommer til å drite deg ut, det gjorde jeg. Begynn med noe lettere." Jeg tror jeg tar hans råd. Men samtidig: hva?

Lørdag 11. okt

Jeg havnet utpå i går, og har en voksen hodepine. For et fantastisk land! Barene! Jentene! Menneskene! (i en bredere betydning). Men hodepinen er prikk lik den jeg har hatt før. Jeg skulle ut og spise middag i relativ ensomhet, men så ble det konsert på Bar Louie. Beirut er et sted hvor man møter folk, de riktige folkene!

Nabil er trommeslager. Vi skal sette oss og drikke øl i studio en dag. Jan er norsk FN-utsending. Jobben hans er å spasere frem og tilbake langsetter grensen mellom Israel og Libanon. Frem og tilbake. Dag ut dag inn, i et år. Nicholas er canadisk consul, og trenger en forsvarsspiller for å delta i ambassadeligaen. Jeg kan godt tråkke på diplomatlegger.

Søndag 12. okt

Har nå vært i en Palestinsk flyktningeleir. Kom i kontakt med Elisabet som var sykepleier i Libanon under borgerkrigen. Hun tok meg med på tur. Leiren ligger i Hizbollah-kontrollert område i Syd-Beirut. Vi skulle ned for å besøke to menn som påtok seg rollen som hennes livvakter den gang hun jobbet der under de verste voldelighetene i 86-87. Leiren er et område på ca 1 km2 i Beiruts fattigste bydel, hvor Arafat pryder veggene. Og Libanons sannsynligvis tettest befolkede kvadratkilometer blir tettere: De har ikke anledning til å flytte ut, så de bygger oppover, i høyden. Etage for etage, ettersom nye generasjoner kommer til verden. På 80-tallet fikk ikke menn i stridsdyktig alder forlate flyktningeleiren overhodet, i en periode på 5 år.

Det er her han har vokst opp, Saad, som skulle forlove seg i dag, så vi dro med til Bekaa-dalen en time øst for Beirut, for å overvære forlovelsesseremonien. Elisabet forsvant avgårde med kvinnene for å gjemmes bort inne i et hus, og jeg fant befant meg plutselig alene i en verden av religiøse riter: Jeg sitter i en stor ring sammen med alvorlige arabiske herrer og hører på. blablabla. Vi røyker sigaretter og drikker kaffeshots, distribuert av villige unge herrer. Jeg sitter i brudgommens halvdel av sirkelen og det som fortoner seg som en kontraktinngåelse mellom familier. Vi tar oss til hjertet og hører på prekenen (hvilkårene) mens vi gjør den greia med perlekjedet mellom fingrene. Hvis man er tørst kommer det en gutt og spruter vann inn i munnen på en. Jeg gjør stort sett som alle andre, foruten dette med Allah.

Etterpå er det dans. Jeg lar også det være. Føler meg tung til sinns etter alt dette religiøse fremmedspråklige, og det tar meg et par minutter å komme meg opp igjen. Bruden er vakker, de kan det med å pynte seg.

Palestinerene til side, nok om dem nå.