I dag fikk jeg endelig leilighet.

Sharbil i restauranten hvor jeg vanligvis spiser min lunch, ringte meg i dag. Han hadde funnet leilighet til meg her i distriktet, og insisterte på at jeg måtte møte opp innen 10 minutter hvis jeg ønsket å gjøre hevd på den.

10 minutter og en liter svette lettere møter jeg opp, med en neve svette dollars. Jeg blir sendt opp trappene til fjerde etage alene, ettersom det er lunchtider og han som hovedkelner må løpe tilbake for å blidgjøre gjestene. Jeg lusker opp og finner at huseieren allerede er opptatt med å vise en tysk jente rundt i leiligheten. Det viser seg at ingen av oss har råd til å leie den alene, så vi inngår umiddelbart en improvisert samboerskapspakt bak hans rygg.

To timer senere vet jeg fremdeles ikke hva hun heter, men har gitt henne flere hundre dollar som hun skal forføre huseieren med, ettersom hun er lærd i de lokale tungemål. Det viser seg senere at hun heter Daniela og jobber ved det lokale Goethe-instituttet som tysk kulturspreder. Jeg trenger ei vite mer, vi flytter inn om en ukes tid.

I dag har jeg også intervjuet en fantastisk gammel akademiker, spesialist i grunnlovsrett. Jeg satt i flere timer og hørte ham lire av seg presist balanserte sitatvennlige setninger, på en knivsegg mellom akademisk objektivitet og det brutalt partisk-politiske. Jeg kan nok desverre ikke bruke det beste av det i artikkelen min, den behøver desverre enkelte kortere setninger med færre innebygde forbehold.

Jeg har forresten begynt å skrive om grunnlovsrett. Jeg har forkastet alle velmente råd om å styre utenom det politiske i mine første bidrag til avisen. Dette er min store hvite elefant, og vi er i ferd med å bli gode venner vi to.