Nå har jeg vært i Beirut i to uker.

Det første jeg opplevde etter at jeg våknet i Beirut, var en uventet følelse av selvfølgelighet. Varmen, menneskene, lukter og lyder slo meg som så opplagte at det måtte en bevissthetsanstrengelse til for å anerkjenne at jeg faktisk hadde reist, og at jeg skulle ha tilbakelagt fysisk og kulturell avstand. Visst opplevde jeg forskjellene, men de slo meg aldri som fremmede. Det var heller på ingen måte hjemlig her, bare opplagt.

Det kan ha å gjøre med at jeg forventet det. Etter å ha gått så lenge i visshet om at jeg skulle reise. Jeg hadde på mange måter alt vært her lenge da jeg kom for to uker siden. Men jeg er var allikevel overrasket ved ankomst, av hvordan byen svarte til mine fantasier.

Eller er det hverdagen som transcenderer avstanden. Jeg har noe fore her, en hverdag med umiddelbar virkekraft i fortsettelsen av den jeg forlot, og som sidestiller følelsen av unntakstilstand man kan få som turist.

Men visst er det spennende allikevel! Forlokkende fascinerende! Og virkelig!